Våre historier

[image source_type=”attachment_id” source_value=”2090″ caption=”Bailey – Denise B.
Click image to enlarge” align=”right” width=”300″ height=”200″ lightbox=”true”]

Våre historier inkluderer kjærlighetssorg, frustrasjon, frykt, sorg, lettelse, lykke, triumf, og mest av alt, elske. Mange av oss slet få en diagnose for våre hunder, selv om vi visste i våre hjerter noe var galt. Enda oftere, vi har slitt med resepter som ble dosert fryktelig galt for våre valper. Gjennom prøvelsene, vi hver funnet ressurser i begge våre lokale og nettsamfunn og til slutt oppdaget de mest optimale behandlinger for våre beste venner. Nedenfor, finner du en samling av våre historier, hver av dem forskjellige, og hver av dem lik. Vennligst nyte vår samling, og hvis du ønsker å legge til din historie, vennligst benytt kontaktskjema for å gi oss beskjed.

Klikk på + tegn for å lese hver historie.

 

[image source_type=”attachment_id” source_value=”3787″ caption=”Ghosty Rider – Jarrod
Typisk Addisons
Klikk på bildet for å forstørre” align=”center” size=”large” width =”293″ height =”274″ lightbox =”ekte”]
[toggle title=” Ghosty Rider, Bull terrier, Adelaide, Sør-Australia, Diagnosed June of 2018″ iconColor=”RGBA(11,184,166,1)”]

Hei der, A-peeps. For Addisons Awareness Week, Jeg trodde vi ville dele litt om Addisons reise.

Det hele startet en gang i juni 2018. Ghost ville ikke spise, og for en mobber ikke å spise, noe er definitivt oppe. Først, man trodde han hadde dårlig rygg. Fem dager på, og han hadde fortsatt ikke spist noe, så det var på tide med en blodprøve. Blodprøven skulle ta omtrent 20 minutter, så mens vi ventet, vi tok Ghost en tur nedover gaten. Da vi kom tilbake til veterinæren, han tok ganske bra ledelsen ut av hånden min og sa at Ghosts nyrer ikke virket. Verden min stoppet der og da. Jeg har ingen tobeinte barn, mine firbente hårete barn har alltid vært sentrum i min verden, slik du kan forestille deg, dette var ødeleggende. Uansett, Jeg vil prøve å holde dette så kort jeg kan. Jeg lot ham være hos veterinærene, fikk en telefon i løpet av en time, og ble fortalt at det var sannsynlig at han hadde Addisons sykdom. Jeg er som WTF er Addisons sykdom!!! Ghosts oppdretters foreldre avlet Bullies før henne, og hun hadde ikke hørt om det, så dette må være ille. Slik som det er i disse dager, rett inn på Google. Det var så mye informasjon å prøve å gi mening om, det var ganske tøft. Etter hvert, vi ble satt inn i CARE Facebook-gruppen og så langt Addison går, det var det beste noensinne. Vi startet på nettbrett, hadde en ny krise, og endte til slutt til den månedlige injeksjonen og har ikke sett tilbake. Mens jeg fremdeles er veldig våken om Ghosts helse, Jeg er så mye mer komfortabel med hvordan Addisons kan kontrolleres med riktig medisinering. Jeg leste alt jeg kunne få tak i å prøve å forstå hvordan jeg kunne få mest mulig ut av gutten min som hadde denne sykdommen. CAREs dokumentside er stedet for all denne informasjonen. Deretter, hvis jeg hadde spørsmål eller spørsmål, Jeg vil legge det ut til gruppen, og hva kan jeg si om Addisons familie, vel ord kan ikke beskrive hvor fantastiske de alle har vært. Denne reisen ville vært så mye vanskeligere, og det er jeg 100% at vi ikke ville være der vi er i dag hvis det ikke hadde vært for dem og lavdoseprotokollen. Så, lavdoseprotokollen, vel, det er en læringsopplevelse i seg selv, men når du først har hodet rundt det, det er uten tvil veien å gå etter min mening. Spøkelse startet, i henhold til vekten på 1.3 ml Zycortal og er nå på 0.45 ml. Veterinæren min har vært fantastisk med å komme til enighet med dette, og sier han, “Jeg vet at produsenten sier at han burde ha en høyere dose, men jeg kan se i hans oppførsel og i blodprøven at resultatene ikke lyver. " Hvis jeg hadde noen råd til noen som har nye med Addisons, Jeg vil si gå til denne gruppen med spørsmål du har, lære å lese blodprøveresultatene, og juster medisinen deretter (hvis jeg kan gjøre det, kan noen gjøre det) og du er A-hund vil være tilbake til det normale på kort tid.

Apropos tilbake til det normale, like før Ghost ble diagnostisert, han hadde nettopp begynt å ri på baksiden av Canam 3 motorsykkel på hjul. Åpenbart, dette stoppet en stund i løpet av den første delen av diagnosen, men nå er det ingen hindring for ham. Hvis det ikke var for hans medisinske etikett og hvis du ikke fortalte det til noen, de ville aldri vite at han har en sykdom. Samt våre vanlige hyppige turer, vi har vært på Pink Ribbon -turen, syklistene mot mobberne sykler, og den siste var innsamlingsritt for Country Fire Service. Som alltid, Ghost er en massiv hit for alle, tar alt i skritt, og mister all oppmerksomheten han får. Sent i fjor, vi ble også akkreditert av Therapy Dog Services som et fellesskapsteam for besøkende. Sånn som det er nå, vi har hatt et halvt dusin besøk på et sykehjem, men i år lover å være fantastisk, og vi gleder oss! Vi forventer å bli brukt til noen spesielle besøk, spesielle arrangementer og opptredener til steder som Ronald McDonald-huset, Kreftrådet loger, universiteter rundt eksamenstider, ungdomsdomstolene, og hvor ellers vi kan sette smil på ansiktene. Det er en enorm seier for alle involverte fra Ghost selv, menneskene vi kommer over, Addisons samfunn, og rasen Bull Terrier (som er ganske ofte og unødvendig veldig misforstått).

Ghost er veldig mye en del av familien vår og deltar i det meste vi får opp til. Vi går opp elva, som han absolutt elsker, og han blir til og med invitert til lunsj sammen med resten av familien. Han er en så søt herre.

Så på avslutningen, Jeg antar at meldingen min er denne, hvis du har en hund som har fått diagnosen Addisons, du driter deg først, Jeg vet jeg gjorde det, men trekk pusten dypt og med den rette sinnsrammen, å ta hensyn til all tilgjengelig informasjon, stoler på denne fantastiske gjengen, stiller masse og mange spørsmål, du VIL komme igjennom dette, og du og hunden din kan gjøre alt og være hva du vil. Se på Ghost, en brille iført, samfunnet besøker Bull Terrier som sykler på baksiden av en motorsykkel og smiler på ansiktene til alle han møter. Jeg tror det er en ganske god ting. A-hunder rocker!!!

Uansett håper jeg at dette har fått et smil på ansiktet ditt og ikke bekymre deg, det er definitivt et lys i enden av tunnelen.

Masse kjærlighet og store Bully -klemmer til dere alle.
Jarrod og Ghost

[image source_type=”attachment_id” source_value=”3788″ caption=”Ghosty Rider – Typisk Addisons
Klikk på bildet for å forstørre” align=”center” size=”large” width =”293″ height =”274″ lightbox =”ekte”]

 

[/veksle]

 

[image source_type=”attachment_id” source_value=”3801″ caption=”Ananas – Gesche J.
Typisk Addisons
Klikk på bildet for å forstørre” align=”center” size=”large” width =”293″ height =”274″ lightbox =”ekte”]

[toggle title=” Ananas, Søk og redningshund, Puembo, Pichincha, Ecuador, Diagnosed August of 2017″ iconColor=”RGBA(11,184,166,1)”]

! Rull ned, og du vil også finne historien hennes auf Deutsch og en Español!

I februar 2016, Jeg bodde i Cholula, Mexico, med mine tre hyrder (Tysk og belgisk, alt reddet) da en venn ringte meg at hun hadde funnet en liten valp i en lukket søppelsekk, nær kvelning. Så, jeg gikk, plukket opp den lille bunten, og presenterte henne for veterinæren min.
Fire uker gammel, noe om en kilo. Vi fant umiddelbart en familie som var villig til å adoptere henne, så hun ville bare bli noen dager til denne familien ville gå for henne.

Ja ... bare at det aldri skjedde.

Hun tilpasset seg raskt livet mellom de store hyrdene og vokste raskt. Elevene mine kalte henne ‘Piña’, og hun vant alles hjerter, men ingen adopterte henne. Hun var virkelig modig, fryktløs, og intelligent valp, så jeg begynte på treningen hennes. Hun var strålende i lydighet, og så liten som hun ble sammenlignet med hyrdene, hun var modig og ‘sterk’ også i beskyttelsesarbeid. Etter 6 måneder med meg, Jeg erklærte henne for min offisielt, og vi startet opplæring i søk og redning, som vi hadde lagt merke til at hun var veldig i stand til å jobbe med nesen.

Hun var den eneste kryssrasen i treningen, men etter noen negative erfaringer, endelig fant vi en trener fra Røde Kors som så potensialet hennes. Hun ble sterkere og krevde henne mange ferdigheter. Hun lærte raskt og vi så imponerende resultater. Etter en tung treningsøkt, om natten la jeg merke til at hun lekker urin og hun virket mer sliten enn vanlig, så dagen etter dro jeg til veterinæren min for å sjekke om hun hadde infeksjon. Negativ. Vi ga henne noen dager med hvile, og hun var tilbake til det normale. En uke senere, hun kom tilbake til trening og det samme skjedde: trett, lekkende urin. Der, veterinæren min la merke til at pulsen hennes var veldig lav, så hun ba meg gå til en stor klinikk for å sjekke hjertet. De gjorde et ekko av hjertet hennes, mageregionen, blodarbeid, det komplette programmet.

Da jeg gikk tilbake for å hente henne, kardiologen sa at hjertet hennes var sterkt "overarbeidet", så vel som nyrene hennes, så dette kan være årsaken til at hun lekker urin og tretthet. Hun fortalte meg at hun mistenkte Addisons, ettersom elektrolyttene hennes var litt av, men ikke så sterk som den kan være. Piña tok en sprøyte med Dexamethason for to uker siden fordi hun ble stukket av noen bier, så den definitive testen for Addisons kunne vi ikke gjøre før fire uker senere. Men hun var veldig syk og vi bestemte oss for å prøve å stabilisere henne med IV væsker så lenge som mulig for å gjøre testen.

Etter noen dager med væskene, situasjonen hennes ble verre og alle veterinærene på klinikken, sammen med veterinæren min, bestemte seg for å starte behandling for Addisons da Piña var svakere hver dag. Da vi begynte med prednison og fludrokortison (Astonin), hun var seg selv noen dager senere, med alle bivirkningene av Prednison, men aktiv, sterk puls, og hennes glade jeg.
I løpet av ukene, vi reduserte prednisonen og hun gikk tilbake til søk og redningstrening, glad glad glad. Hun var halvannet år gammel på den tiden. Hun ble stabil, Jeg ble vant til å administrere medisinen hennes, og endelig, vi hadde våre første søk og redningsarrangementer, hvor hun fikk oppmerksomhet på grunn av sin utrolige glade natur og sterke arbeidsvilje.

Vi spesialiserte oss på høyfjellsredning og kollapsede hus, hvor vekten hennes (18 kilo) er en stor fordel sammenlignet med hyrder eller labradorer og deres vanlige vekt. Så, Piña og jeg lærte tauarbeid også.

I fjor sommer flyttet vi fra Mexico til Ecuador, hvor vi fortsatte å trene, men plutselig (og uventet), Jeg fikk tillatelse til å jobbe med hundene mine på college, med elevene. Piña er en søk- og redningshund, men ikke en terapihund som to av mine eldre, så hun var akkurat som en backup. Men, på grunn av en hetebølge, en av terapihundene kunne ikke gå på kurs med meg noen ganger, og vi tok Piña ... og hun tilpasset seg raskt. Nå, noen måneder senere, hun er elsket av studentene og en stor del av høgskolen og en favoritt på skoleutflukter og arrangementer.

I 2 år siden hennes diagnose måtte vi justere medisinen hennes bare to ganger, Jeg har alltid med meg Prednison overalt hvor jeg går, men i tillegg er hun en vanlig søk- og redningshund og snart terapihund. På fritiden går vi på tur i fjellet, bade i elva, eller bare gå rundt på sykkel. Hun gjør absolutt alt en ikke-Addisons hund ville gjort, bare med overskudd av energi.

Mine ecuadorianske veterinærer bruker henne som et eksempel for sine veterinærstudenter siden de aldri har sett en Addisons hund før.

Deutsche Übersetzung

Im Februar 2016 lebte ich in Cholula, Mexiko, mit meinen 3 adoptierten Schäferhunden (deutsch und belgisch), als eine Freundin mich anrief, dass sie einen winzigen Welpen in einer geschlossenen Mülltüte am Straßenrand gefunden hatte, kurz vor dem Ersticken. Ich fuhr hin, holte das kleine Bündel ab und stellte sie meiner Tierärztin vor. 4 Wochen alt, ungefähr ein Kilo. Wir fanden ziemlich sofort eine Familie, die sie adoptieren wollte, sich aber noch ein paar Tage organisieren musste bevor sie sie abholen. Nunja, das ist leider nie passiert.
Sie gewöhnte sich rasend schnell an das Leben mit den großen Schäferhunden und wuchs fröhlich vor sich hin. Meine Schüler gaben ihr den Namen PIÑA (also Ananas), weil wir da gerade die Früchte durchnahmen. Sie gewann alle Leute für sich, aber niemand adoptierte sie.

Sie war ein sehr mutiger, starker und extrem intelligenter Welpe/Junghund, also begann ich, sie zu trainieren. Sie war großartig in Gehorsam/Unterordnung und —obwohl so klein im Vergleich zu den Schäferhunden— war sie auch sehr mutig und forsch im Schutzdienst.

Nach 6 Monaten bei mir wurde sie ganz hochoffiziell ‘meine‘ und schließlich begannen wir auch ihr Rettungshundetraining, da wir ihren hervorragenden Naseneinsatz bemerkt hatten. NATÜRLICH war sie der einzige Mix beim Training, und wir gerieten leider auch an einen Trainer, der sie für nicht fähig hielt, das können nur bestimmte Rassehunde. Schließlich fanden wir ‘unseren‘ Trainer, der ihr Potential sah und so ging es sehr schnell aufwärts und sie überraschte uns oft mit ihren Fähigkeiten.

Im August 2017, nach einem sehr intensiven Training, bemerkte ich, dass sie deutlich erschöpft war, ein bisschen undicht und einfach nicht die fröhliche Wildsau wie sonst. Ich ging am nächsten Tag zu meiner Tierärztin mit dem Verdacht auf eine Blasenentzündung, negativ. Sie bekam ein paar Tage Pause und war weitestgehend wieder normal. Beim nächsten Training passierte dasselbe: totale Erschöpfung, Urininkontinenz. Diesmal bemerkte meine TÄin eine extrem niedrige Herzfrequenz und überwies uns an eine Klink zum kardiologischen Check. Dort machten sie einen Herzultraschall, Bauchultraschall, Blutbild, EKG usw., das volle Programm. Als ich sie dort nach der Arbeit abholen wollte, sagte mir die Ärztin, dass Herz und Nieren total überlastet seien, das sei der Grund für die Erschöpfung und die Inkontinenz. Die Ärztin vermutete Addison wegen einer leichten Elektrolytverschiebung, aber auf Grund einer Bienenattacke knapp 2 Wochen vorher konnten wir den ACTH-Test nicht machen, wir müssten 4 Wochen warten…also beschlossen wir, sie soweit mit Infusionen zu stabilisieren um den Test machen zu können. Leider ging es ihr trotz der Infusionen zunehmend schlechter, so dass alle beteiligten Tierärzte beschlossen, dass sie auf Addison behandelt würde. Wir begannen mit Prednisolon und Fludrocortison (Astonin) und nach wenigen Tagen war sie wieder fast die Alte. In den Wochen darauf reduzierten wir das Prednisolon, dadurch verschwanden auch die Nebenwirkungen, aber das Herz war stabil und sie wieder aktiv. Ich gewöhnte mich ans das Medikamentenmanagement und lernte, selber ihr Herz abzuhören und schließlich kehrten wir zum Rettungstraining zurück und hatten bald unsere ersten Einsätze, wo sie immer im positiven Sinne Aufmerksamkeit bekam, weil sie so fröhlich ist aber zeitgleich auch extrem professionell und zuverlässig bei der Arbeit. Wir spezialisierten uns auf Hochgebirgsrettung und Trümmerarbeit, wo ihre kompakte, aber sportliche Statur (18kg) ein großer Vorteil gegenüber größeren und schwereren Hunden wie DSH oder Labradoren darstellt. Also lernten wir gemeinsames Abseilen, Aufstieg in Seilen, Seilbahn fahren und vieles mehr.

Sommer 2019 zogen wir von Mexiko nach Ecuador, wo wir weiterhin trainieren, men veldig plutselig fikk jeg tillatelse fra skolen min, å jobbe med hundene mine på skolen med barna og tenåringene. Nå er det lille villsvinet en redningshund, men ikke en terapihund, og så det var kun ment som en reserve først, hvis en av mine riktige
Terapi seniorhunder mislykkes. Under en ekstrem hetebølge, hvor de to seniorene ikke kunne jobbe, så hennes store dag kom, og som før med alt annet, hun lærer veldig raskt. nå, noen måneder senere, det vil bli brukt av elevene (og kolleger og styrerom og service- og skolevakter) forgudet og vi er invitert til alle slags arrangementer og utflukter, alle utfører sine kule triks og lar dem se etter en student ...

I det knappe 2 År siden diagnosen hennes, måtte vi bare justere medisinen hennes to ganger, en gang falt hun i en krise av årsaker som er ukjente for oss og måtte bli på IV på klinikken i noen dager, men bortsett fra det er hun en vanlig redningshund og snart en terapihund. Den eneste, hva jeg må være oppmerksom på, er, alltid ha med deg prednisolon, fordi både søk og arbeidsdager på skolen er stressende. I positiv forstand, men fortsatt stressende.

På fritiden vandrer vi i høyfjellet, bade eller sykle. Hun gjør absolutt alt (eller mer), hva en ikke-Addison-hund ville gjort, bare med et overskudd av positiv energi.
Ved siden av: mine ecuadorianske veterinærer bruker det som et eksempel for sine veterinærmedisinstudenter, da die allermeisten nie zuvor einen Addisonpatienten zu Gesicht bekommen haben.

på spansk

La historia de Piña
En febrero de 2016, vivía en Cholula, México con mis tres pastores (alemánes y belgas, todos rescatados) cuando una amiga me llamó que había encontrado una cachorra en una bolsa de basura cerrada en la banqueta de la calle., a punto de asfixiarse. Entonces fui, recogí la cachorra y le presenté a mi veterinaria. 4 semanas, alrededor de 1000gramos. Inmediatamente encontramos a una familia que le quiso adoptar, solo que necesitaban organizarse antes de llevarla. Pero…nunca pasó y se quedó conmigo más tiempo que esperábamos.

Se adaptó rápido a la vida entre los pastores grandes y creció sanamente. Mis alumnos le llamaron PIÑA porque en ese tiempo estuvimos viendo las frutas. Ella enamoró a todos pero nadie la adoptó. Estaba una cachorra muy valiente, segura e inteligente, así que empezamos a entrenarle. Brillaba en obediencia, trucos y –a pesar de ser chiquita comparada con los pastores– aún se lanzó a guardia y protección. Cuando llevaba 6 meses conmigo le declaramos ‘mía’ oficialmente y también empezamos su entrenamiento de búsqueda y rescate, como le notamos muy apta para trabajo de olfato.

Claro que estaba la única cruza callejera y a principio nos encontramos con un pseudo-entrenador que dijo que no sirviera y blabla, pero por fin encontramos a un entrenador que vio su potencial y pronto vimos resultados impresionantes.

En agosto 2017, después de una sesión fuerte de entrenamiento, ella pareció exhausta, triste y le salió orina cuando durmió. El día siguiente le checamos por infección de las vías urinarias, era negativo. Le dimos algunos días de reposo y pronto estaba como normal. Cuando volvió al entrenamiento pasó lo mismo: cansancio extremo, incontinencia. Esa vez mi veterinaria notó su frecuencia cardíaca muy baja y nos mandó a una clínica para un chequeo cardiológico. Hicieron un eco cardíaco, sonografía de corazón y abdomen, tomaron la presión, análisi de sangre…todo. Cuando fui por ella, la cardióloga me dijo que tanto el corazón como los riñones tienen una sobrecarga y por eso estaba tan cansada. La doctora sospechó Addison por una leve desbalance de los electrolitos y el problema cardíaco. Por un ataque de abejas dos semanas antes Piña había recibido una inyección de cortisona, así que no pudimos hacer el test de estimulación del ACTH. Los doctores dijeron que se tendría que esperar 4 semanas para poder hacer el test, a lo mejor se podría estabilizarle con sueros de cloruro de sodio por algún tiempo y finalmente hacer el test.
Desafortunadamente, aún con los sueros su situación empeoró y después de algunos días todos los veterinarios involucrados decidieron juntos empezar el tratamiento por Addison. Empezamos con Predisona y pastillas de Fludrocortisona (Astonin) y en pocos días estaba fuerte y alegre como antes. Su frecuencia cardíaca se normalizó u poco a poco pudimos bajar la dosis de la Prednisona, con eso desaparecieron los efectos secundarios.

Piña tenía un año y medio cuando le diagnosticaron.

Ella estaba estable, yo me acostumbré a manejar sus medicinas y por fin pudimos volver al entrenamiento. Pronto tuvimos los primeros operativos de búsqueda y rescate y ella ganó los corazones con su carácter amigable y alegre y su profesonalismo en cuanto al trabajo de búsqueda. Nos especializamos en rescate de alta montaña y escombros/estructuras colapsadas donde ella por su estatura compacta y atleta (18kilo) tiene ventajas con los pastores o labradores más pesados. Así, aprendemos hacer rappel, subida en cuerdas, andar en teleféricos y cualquier tipo de vehículo.

En verano de 2019 nos mudamos a Ecuador, donde seguimos entrenando, pero de repente recibimos el permiso de mi colegio, a trabajar con los perros en el colegio. Piña como perra de búsqueda y rescate solo era planeada como reemplazo para mis dos perros de terapia. En una fuerte ola de calor, cuando los dos perros de terapia por su edad no podían trabajar, llegó la hora de Piña y…aprendió rapidísimo. Ahora, meses después, es adorada por todo el colegio (alumnos, colegas, jefes, padres de familia, empleados) por su alegría permanente, por saber hacer tantos trucos y por brindar seguridad a excursiones.

En los dos años de su diagnosis solo dos veces tuvimos que ajustar sus medicamentos, siempre llevo algo de Prednisona conmigo (tanto la búsqueda como el trabajo en el colegio le exigen mucho y tengo que darle más Prednisona en los días de trabajo) pero al lado de eso es una perra de búsqueda y rescate normal y perra de terapia futura.
En nuestro tiempo libre hacemos senderismo, escalamos montañas, andamos en bici o vamos a nadar. Piña hace absolutamente todo (o más) que hace un perro sin Addison, solo con exceso de energía.
Mis veterinarios ecuatorianos le usan para enseñanza de Addison a sus estudiantes de medicina veterinaria como la mayoría nunca ha visto un caso de Addison antes.
Por ganar tantos corazones, mis amigos me regalaron un tatuaje en forma de Piña y la mitad de mi casa tiene decoración en forma de Piña. Su apodo es “la cola inquieta” por ser tan alegre, y cuando la ven, nadie sospecha su enfermedad.

[image source_type=”attachment_id” source_value=”3800″ caption=”Ananas – Typisk Addisons
Klikk på bildet for å forstørre” align=”center” size=”large” width =”293″ height =”274″ lightbox =”ekte”]

 

[/veksle]

 

[image source_type=”attachment_id” source_value=”3796″ caption=”Ozzie – Thyra P.
Typisk Addisons
Klikk på bildet for å forstørre” align=”center” size=”large” width =”293″ height =”274″ lightbox =”ekte”]

[toggle title=”Ozzie, Border Collie / Australian Terrier, Colorado, USA, Diagnosed June of 2016″ iconColor=”RGBA(11,184,166,1)”]

This is Ozzie! We adopted him as a 6-month-old rescue. Border Collie/Australian Terrier mix according to the DNA test. His weight is 48 pounds. We started noticing changes in him when he was about 3.5 år (early 2016). The first indication (missed by me as a medical issue at that time) was a drastic change in his coat. His hair grew longer and turned from black to brown. He looked like a little bear!

Then in June, we went camping and I noticed he was peeing a lot. Copious amounts and very dilute. Then also occasional diarrhea.

Still energetic, we continued agility all this time. Then one morning, he didn’t want to eat. That was my indication that something was wrong. He always loved food. I also noticed that he would pant a long time after playing ball. Too long.

To the vet that day in June 2016, just before his 4^th bursdag. They asked me what his symptoms were because he looked like such a happy camper. I told him about the not eating and the panting. I could pick him later that day and was told to give him chicken and rice. They had taken blood and results would be back the day after.

I just went to agility training that next morning, and when I came back the vet had called to bring Ozzie in ASAP. They suspected Addison’s disease. They did the ACTH test and he didn’t stim at all. Diagnosis was in!

He was on fluids for a day, was given Percorten (1.75 ml at regular dose), and Prednisone. I soon learned about low dose; I did learn so much in just a few days. It was worth my time, because I have been able to lower his Pred to only 0.25 mg per day and we went with low dose of Percorten (0.6 ml) for his second shot. Det tok 3 months for his K level to go up to 4.9! Then after several months of electrolyte tests, we have him now on 0.25 ml of Percorten every 28 dager. That is lower than many other dogs, but he does really well on this.

Then the best part: after three months of healing, I went back to Agility, Treibball, started Nosework, and started Trick training. I had my sweet boy back. Like nothing happened. He still runs Agility at the highest levels, received his Excellent Treibball title plus his Trick Dog Champion and Stunt Dog Professional title in 2018. He is close to getting his Masters Jumpers and Standard titles in AKC agility and I hope to attend the Nadac Championships in September this year. He earned his Nosework 2 title a few months ago. Going for level 3 this year!

I am so proud of this boy; he really loves life and he keeps me busy! Here is a link to one of his Treibball runs he so loves: https://www.youtube.com/watch?v=bTC1jBJR_jM

[image source_type=”attachment_id” source_value=”3797″ caption=”Ozzie – Thyra P.
Typisk Addisons
Klikk på bildet for å forstørre” align=”center” size=”large” width =”293″ height =”274″ lightbox =”ekte”]

 

[/veksle]

 

[image source_type=”attachment_id” source_value=”3794″ caption=”Stirling – Candice V.G.
Atypical Addison’s
Klikk på bildet for å forstørre” align=”center” size=”large” width =”293″ height =”274″ lightbox =”ekte”]

[toggle title=”Stirling, Border Collie, Arizona, USA, Diagnosed 2012″ iconColor=”RGBA(11,184,166,1)”]

Stirling is my sweet, amazing Border Collie. His fancy AKC registered name is Premiere’s Stirling Status, UD, P-UTD, FDC. From the start, I believed he was supposed to be my dog. I have been training and showing dogs in competition obedience for nearly 20 years and I was ready for my first Border Collie. I drove out to California to pick up my black and white ball of fluff. The puppies were running about like little chickens, this way and that. Since they were interested in running about the room, the puppies were not paying much attention to the new stranger (me). Then the puppy pack ran past me and one scooted to a stop and attempted to jump right on me; he was enthralled with me. He was adorable and I loved him at very first sight, but this puppy was already promised to another home. I was a bit disheartened but trusted our breeder and her matching of the dogs. She picked up this other adorable puppy and placed him in my lap; this was the puppy picked for me. He was cute and wiggled directly out of my arms to go play. The breeder put the puppies in the crate and we chatted a bit. She took the puppies out at least four more times. All the puppies would run directly past me to play and this one little puppy would run past me and put on the brakes to try to jump in my lap, as I said earlier, he was enthralled and I was starting to have heartbreak as this was not my puppy. Endelig, the last time the breeder took the puppies out and they all ran past me but the one, she picked him up and shared she’d not seen anything like this, and well; he was my pup. That puppy, as you likely guessed, is my amazing Stirling.

Stirling and I went off to enjoy our busy, active life together, training and running. I loved having my first border collie.

Around the time he was a year old, I noticed he seemed to have periods when he did not feel well. He would have loose stool and seem tired; not as active. I would take him to the vet and he would get some medicine to calm his stomach. His labs were fine. I would notice he would have loose stool after a training session. The next symptom Stirling demonstrated was a full body rash. Stirling had pus like lesions all throughout his body. It was so scary! Off to the vet we went. At this point, as I am a nurse, I started to put together this seemed like an autoimmune or autoinflammatory condition. As quickly as the rash developed, it went away. From there, Stirling would go on to have periods of loose stool, lethargy, and high fever. I would rush him to the vet for treatment and part of the treatment was steroids. After treatment, Stirling would be back to his amazing self and off we would go running and training until the next episode. There were a number of these episodes. Endelig, after one of the episodes, we saw a different vet as we were on holiday. I shared our story and I was so upset. She blurted out, “I think he has Addison’s disease!” She ran the tests, gave him steroids, and fluids to stabilize him. For this final episode, Stirling’s blood glucose was low; he had an atypical presentation of Addison’s. At least now we knew! Stirling’s presentation of Addison’s was an atypical presentation making an already challenging diagnosis even more challenging. We returned to Arizona, ran more tests to discover Stirling has primary Addison’s disease, but remains with glucocorticoid deficiency —or with Atypical Addison’s disease. Stirling has remained in Atypical Addison’s since 2012. Since he tested for primary Addison’s we follow his labs every 4 måneder.

After the initial stabilization period, which was hard, Stirling has been feeling wonderful, running and competing. Our team for Stirling is amazing. Our Vet is very supportive of our treatment and we work together for the best treatment plan for Stirling. She is supportive of low dose prednisone and our feeding plan.

For brags, Stirling and I run together and recently we ran a 6-minute mile! We show in competitive obedience and are almost always in the ribbons. The UD (Utility Dog title) is one of the top obedience titles. Stirling is my first obedience dog to achieve the UD title. I adore every minute we have together. Strangely enough, I believe we enjoy a stronger bond because of the Addison’s.

Outside of the difficulty of diagnosis, and the initial stabilization period which was scary; we have an amazing life together. I am forever grateful for our medical care and our Canine Addison’s Resources & Education group (C.A.R.E). I do not believe I would have gotten through this without the expertise and guidance of our C.A.R.E group. The support and knowledge C.A.R.E provides is critical. I cannot count how many times I have reached out for guidance and support. The group also brings friendship and encouragement. I remember second guessing if I should be running and showing Stirling. Then I saw dogs in our C.A.R.E group doing agility. I was touched by a wonderful Border Collie named Idgie in our group. Watching Idgie’s brags gave me the encouragement I needed. At that moment, I decided Stirling was always supposed to be my dog and we would live the life we were intended. You will see me singing Team Stirling’s praises occasionally, in case someone needs just a little encouragement.

Stirling is well loved by both me and my wonderful, supportive husband who is also critical in supporting Stirling in his care. Our Addison’s dogs rock and can do it all!

[image source_type=”attachment_id” source_value=”3795″ caption=”Stirling – Candice V.G.
Atypical Addison’s
Klikk på bildet for å forstørre” align=”center” size=”large” width =”293″ height =”340″ lightbox =”ekte”]

 

[/veksle]

 

[image source_type=”attachment_id” source_value=”3811″ caption=”Ali – Shirley C.
Typisk Addisons
Klikk på bildet for å forstørre” align=”center” size=”large” width =”293″ height =”274″ lightbox =”ekte”]

[toggle title=” Ali, Belgian Groenendael, Florida, USA, Diagnosed May of 2014″ iconColor=”RGBA(11,184,166,1)”]

Time to tell our story, and to share some good news. When we joined the CARE Facebook group, it was following a suggestion by a friend in another Facebook group about the Belgian Shepherd breeds. I had no idea that we needed help and that I could improve Ali’s care. Ali had her Addison’s crisis over 5 years prior, and she had been stable with 2.5 ml of Prednisolone daily and a monthly shot, at the vets, av 2.5 ml Percorten – carefully calculated according to her weight (which I later discovered is not the way to adjust the medication).

My husband and I more than once had ‘that talk.’ Were we really doing the kindest thing treating her illness, keeping her alive? Bless, she was so ‘wired,’ jumpy, and nervous of everything. My brave fearless girl no more. She was ravenous! Starving hungry the whole time. It was painful to see. I was so sorry for her I used to buy her big shells of lettuce leaves to try and fill her up. Anything to put something in her stomach without fattening her up. She wolfed them down.

Despite giving her cranberry capsules everyday, she had countless bladder infections. Seemed like she was never clear of them and was constantly getting antibiotics to control them. Her fur had gone very sparse and coarse. Belgian Shepherds have a double coat, but she no longer had any soft warming undercoat of fur. Just the outer fur, with bald spots even in that. Neither of us ever got a full night’s sleep. Every night she needed to go out twice, some nights as many as three times.

But then I read the documents here and the advice which was helping others to reduce their dogs from the therapeutic dosage level which Ali was on to the biological replacement level of both Prednisolone and Percorten V. I’m a life scientist by training and it all made such good sense that I decided to give it a try. I just quietly got on and reduced Ali’s prednisolone, gradually and gently. And what do you know, she did great. It took a while, but she is now stable on 0.5 ml daily – one-fifth of her original dose!

As soon as I could see that she was doing better on a reducing dose of Prednisolone, I started telling our lovely veterinarian I wanted to reduce her Percorten and to base her dosage on her electrolytes, not her weight. We had quite a tussle to start with, but once he realized I wanted her treatment to be based on the results of her ‘lytes, he was fully supportive. We’ve been gradually reducing her dosage, and her last shot was 0.5 ml Zycortal (we switched from Percorten). Maybe down to 0.4 ml this time, but we’ll soon know. A few months ago, I started doing her shots myself. Partly to mitigate the additional costs of the monthly ‘lytes tests, but more to avoid Ali having to go to the vets so often. She’s very brave, but she’s been to the vets far too often in her little life.

Why am I telling you this now? Vel, we’ve just come back from Ali’s 28 day ‘lytes blood draw and our vet proudly told me that he has convinced the owner of another Addison’s dog in his care to start the same reducing treatment regime. And, bless him, he has suggested that they could start doing the monthly shot themselves to help offset the initial costs, citing me as an example.

Så, apart from being chuffed to bits that another dog will soon be feeling a lot less wired, I’ve learned another lesson. In convincing our veterinarians to treat our dogs the way we have learned is what they need, with just a replacement dosage, they will then take that knowledge and use it with other Addison’ dogs in their care. Having said it, that seems blindingly obvious that they would do so, but it honestly had not occurred to me.

Update: Another two years have passed since I wrote this. Thank you to everyone here at CARE for all they do to help our precious A-dogs and us, their anxious helicopter pet parents. I’m honored to have been asked to update it for the Canine Addison’s Awareness Week 2020.

My darling Ali continues to flourish. For over 2 år nå, she has been stable on 0.5 ml of Prednisolone daily. I continued reducing her monthly Zycortal, guided by monthly ‘lytes tests, until we reached the level that kept her stable for 28 dager. My poor girl, who had been given 2.5 mls of Percoten V every month for 5 years only needs the tiny monthly dose of 0.3 ml.

Last year we got a male Belgian Shepherd puppy. I thought Ali might appreciate not having the responsibility of being top dog in our little pack of two. What did we know! Having just celebrated his first birthday, Shadow is now a strapping big boy, taller, and heavier built than Ali. But my darling brave fearless girl is still determinedly top dog. Her coat is full, soft, and shining with health. I have to admit that she still bolts her meals, but that desperate hunger resides only in my memory. We both sleep through most nights. Nowadays, it’s me who needs to get up, not her. And she’s happy. Bright eyed and bushy tailed. She’s beside me now, cuddling up on the sofa, making typing very difficult.

Even I forget she’s ill. It’s just part of my routine to give her meds with her breakfast, quick, easy, and not a big deal at all. Her monthly shot is now routine. Collar off the night before. Draw up her meds into the syringe while she’s elsewhere, and then quickly give it to her while she’s enjoying her breakfast. But let her get sick, with anything, and I’m immediately that anxious A-dog mom again. Some things never change!

[image source_type=”attachment_id” source_value=”3798″ caption=”Ali – Shirley C.
Typisk Addisons
Klikk på bildet for å forstørre” align=”center” size=”large” width =”293″ height =”320″ lightbox =”ekte”]

 

[/veksle]

 

[image source_type=”attachment_id” source_value=”2106″ caption=”Lion – Judy B.
Klikk på bildet for å forstørre” align=”center” autoHeight=”ekte” lightbox =”ekte”]

[toggle title=” Simba, Standard Puddel, British Columbia, Canada, Diagnosed February of 2009″ iconColor=”RGBA(11,184,166,1)”]

Simba ble født den feb 23, 2007. He was trained as a Service Dog for an autistic boy and was loved very much by his “brother.” Just before his 2nd birthday, han falt ned en trapp. Han endte opp hos veterinæren, beskrevet som ekstremt sløv og ute av stand til å gå. Bloodwork førte til en diagnose av "presumptive Addisons" (ingen ACTH test). Han fikk et skudd av Dexamethasone og noen intravenøse væsker, deretter sendt hjem for å ta Florinef, "Etter 2 måneder, deretter stoppe og holde Prednison på hånden hvis han begynner å krasje hjemme. "Hans medisinsk fil leser som en skrekkhistorie. I november 2010, han hadde en "mulig" Addison-krise, med sin kalium på 5.6 (rekkevidde på opptil 5.8). Simba tilsynelatende hadde totalt 3 kriser mens med sin første familie, og deretter led en fjerde på tidspunktet for overgivelse til Standard Puddel Rescue.

I en alder av 6, Simba kom i rednings & fosterhjem. Redningen og medlemmer av Addisons samfunnet bidratt til å få Simba på rett vei, bytte ham fra Florinef til Percorten og han startet på neste fase av sitt liv, som er mye lykkeligere!

Keith og jeg var på utkikk etter et søsken for vår River, som absolutt ikke liker å være en "bare hund". Jeg hadde fulgt mye av hundene tilgjengelig på redning, og deretter Simba dukket. Han var som en klone av elven i utseende, bare enda vakrere. Jeg kunne bare ikke ta øynene av denne herlige gutten. Vi hadde nettopp mistet 2 hunder i et par år, en fra kreft, den andre på grunn av komplikasjoner fra inoperable flere lever shunter. Min kontakt på redning prøvde å snakke meg bort fra Simba, sier vi fortjente ett med ingen problemer, men en måte vi følte vi var de rette menneskene for Simba og han var riktig for oss. Simba kom i vår familie på mars 23, 2013, ikke lenge etter hans sjette bursdag, med et utvalg av regneark, piller, og instruksjoner. Hodet mitt var spinning. Jeg visste ingenting om Addisons, bortsett fra at det var en veldig skremmende ord. Hans fostermor, Katey, forsikret meg om at vi ville ha henne full støtte sammen med at av Addisons samfunnet. Jeg ble med i en støttegruppe ganske raskt, men ventet en stund før du legger inn. Å være en sjenert person, det var vanskelig å si ifra til en haug med fremmede, selv om de var bare online. Vel, det var det beste jeg gjorde. For Simba, det var bra fordi jeg fikk øyeblikkelig hjelp håndtere ham, og for meg var det bra - jeg har laget mange nye verdifulle venner, folk med hvem jeg har én ting til felles - vi elsker våre Addisons hunder. Simba hadde vært "annonsert" over hele kontinentet, og selv i Storbritannia, så han kom med sin egen gruppe av beundrere, og Keith og jeg gled inn i gruppen med ham.

På slutten av juni 2013, bare 3 måneder etter at vi adopterte ham, Simba hoppet ut av Keith lastebil i garasjen og brakk beinet. Hva blir det neste for denne elskling gutt! Det var en veldig dårlig pause og han endte opp med en stålplate i armen pluss ledning pakket rundt håndleddet hans. Vi ble fortalt at det var en 90% sjanse for at det var cancer, så var forberedt på mulig amputasjon fulgt av cellegift behandling. Simba var heldig og passer inn i 10% klar! Han var slik en trooper med sin skinne og iført hans "panser,"Og så bare når han ble helbredet, måtte gå tilbake 6 måneder senere å ha platen fjernet.

Så vi kommer opp til 2 år siden vi vedtok Simba - han har vært slik en glede. Han er "sin egen person,"Ikke som andre hunder. Han er en einstøing, og "utøve intolerant." Hans liste over meds har nesten forsvunnet - en gang ordentlig medisinert, tidligere hudproblemer forsvant, garnet røyter stoppet. Simba så andre hunder leke, men aldri virkelig lært å delta når han var yngre. Han ga opp mye av hans "morsomme ungdom" ved å være en Autism Service hunden, og ved å være så veldig syk. Men hans tid er kommet - han har en åttende bursdag i ferd med å skje - og han har en mor & Pappa som elsker ham dyrt og ville gjøre noe for ham, en bror River som liker å ha ham her, og en ny søster Pinot som har ikke helt glemt at han knurret på henne den første dagen hun var her, men hun løsne opp. Simba betyr "Prince" og det er det han er!

[/veksle]

 

[image source_type=”attachment_id” source_value=”2194″ align=”center” caption=”Lite Pinot og Brother River – Judy B.
Klikk på bildet for å forstørre” lightbox =”ekte”]

[toggle title=” Pinot, Mini-Poodle/Cocker Spaniel mix, British Columbia, Canada, Diagnosed May of 2014″ iconColor=”RGBA(11,184,166,1)”]

Pinot er en cocker spaniel / mini puddel mix, født mai 4, 2009. Hun levde for 5 år i en familie som jeg vet ingenting. Men like før henne 5^th bursdag, Hun ble brakt til legevakten med urin blokkering og når de fikk hennes sterke nok, hun hadde en urin cystoskopi. Hun ble sendt hjem, men kom tilbake i en dag eller to i krise. Veterinæren ville teste for Addisons men da hennes familie hadde nådd sitt bristepunktet og ba om at hun settes i dvale. Veterinæren arrangert for å ha henne overga seg til ham, og hun ble diagnostisert med en ACTH i begynnelsen av mai. Hun levde for neste 4 måneder i klinikken. Vi var på klinikken med elven en dag, og de fortalte oss om Pinot og brakte henne i å møte oss. Hun avgrenset i, spratt opp på benken, og bare ikke kunne kontrollere henne energi. Hun var en ball av lo og cuteness. Beveger seg langs, SPIN (Standard Poodles In Need) tok kontroll over henne og Keith og jeg fostret henne. Pinot er strålende! Hennes første dag, hun bokstavelig talt låst til både Keith & River, og til denne dag er de begge hennes viktigste klemmer. På klinikken, de hadde vært å gi henne 1.0 mg Prednisolon hver dag, og hun veide omtrent 14 pounds. Så, Pinot hadde alvorlige inkontinensproblemer. Vi jobbet på å senke henne Pred men selv da var det ned til 0,2 mg, hun var fortsatt lekker. Vi prøvde å gi henne Propalin (Mikrobølgeovn) med bare noen suksess. Men når hun begynte å ta Stilbestrol (DES) daglig, hun har vært helt tørr.

Du kan forestille deg at SPIN var ikke akkurat stresset av sine føtter med folk som ønsket å adoptere dette absolutt elskling skapning. Noen var interessert nok til å lære om Addisons & vurdere henne, men lekker var en stor nedtur. Hele tiden, Jeg skrev om hvor fantastisk hun var, Jeg var falt mer og mer forelsket i henne selv. Vi skal flytte kort tid som vil kreve en 7 dagers bilferie, og siden vi allerede hadde 2 standard pudler, Vi trodde ikke vi kunne vedta en 3^rd. Vi endelig besluttet å "vinge det" - Pinot var altfor spesiell til å la noen andre nyte hennes. Hun hører med oss, og vi hører med henne. Og dess, hvordan kan vi begynne å tenke på å ta henne bort fra River! Så, den des. 21, 2014, Pinot ble våre for alltid. Hun er en slik glede. Hun rekker du en tøffel når du kommer inn, selv om det ikke kan bli din, men det er presentert med en slik elskling boms vrikke at du må bare ta det likevel. Hun er helt avhengige av squeaky leketøy - jo større og squeakier jo bedre - er dette en avhengighet som hun deler med elven og de har noen krangling over "beste" en. Pinot har tatt våre hjerter og vil holde dem for alltid.

 

[/veksle]

 

[image source_type=”attachment_id” source_value=”2147″ caption=”Clear – Nicole A.
Klara på Rhin-promenaden
Klikk på bildet for å forstørre” align=”center” size=”large” width =”293″ height =”274″ lightbox =”ekte”]

[toggle title=” Klara, Standard Puddel, Duesseldorf, Tyskland, Diagnosed February of 2013″ iconColor=”RGBA(11,184,166,1)”]

Klara ble født 12. august 2009. Hun var alltid en munter og livlig valp, en guttejente med en stor nysgjerrighet for alt nytt. Endringene kom etter hennes første heat. Hun ble en kresen i matveien, som jeg trodde var relatert til hormonelle endringer. Hun ble stille og reagerte aggressivt når hundene kom for nær, selv hennes beste hunde kompiser. Den svart pels på hennes forbena slått grå.

Deretter var igjen lange perioder når alt syntes å være i orden. Kort tid etter hennes tredje bursdag, alt forverret. Hun hadde en veldig dårlig øre infeksjon med multiresistente bakterier. For å få betennelse kontrollert, øregangene ble rengjort under narkose. Skredet startet. Hun begynte å nekte henne mat. Noen ganger, hun spiste ingenting for 3 dager. Noen ganger, hun hadde diaré eller oppkast. I desperasjon, vi begynte å spøke at vi snart ville få vår egen inngang i klinikken. Øret infeksjon var fremdeles forårsaker problemer og Klara fikk sitt andre øret rengjøring under narkose.

I mellomtiden, hun gjentatte ganger hadde diaré, oppkast, og forstoppelse. Vi tilbrakte jul og nyttårsaften i klinikken. Tester for parasitter var negative. Den bloodwork var utmerket. Øret infeksjon holdt kommer tilbake.

Vinter 2012/2013, vi hadde flott vær. Masse snø og sol. Mine hunder elsker snø og Klara sleper seg gjennom snøen. Hun hadde ikke noe gøy. Du kunne se at hun ikke gjorde det bra. Mesteparten av tiden hun sov. Veterinærene fant ingen årsak.

I februar 2013, det var enda verre. Diaré, oppkast, hun syntes å være i smerte, nektet henne mat, men drakk mye vann. Veterinærene sa, "Vi bør vente. Det kan være på grunn av hennes varme. "Neste dag når jeg kom hjem, Jeg hadde en merkelig følelse – noe gikk veldig galt her. Jeg kjørte igjen til sykehuset og veterinæren ønsket å sende meg bort, “Vi kan ikke finne noe. Jeg tror det er hennes varme!”

Dette var for mye. Jeg ble sint og ba om ytterligere etterforskning. “Noe er galt med Klara. Jeg vil ikke gå!! Gjør jobben din!” De gjorde en komplett blodprøve og deretter, veterinærene var veldig bekymret. Hennes kalium var 7.6 i en rekke 3.5-5.8. Hennes natrium var 139 i en rekke 144-160. Den bloodwork fortalte oss hennes liv var i fare. Hun ble helt dehydrert. Endelig, de så etter årsaken. Forgiftning, renal ultralyd, leptospirose. Hun fikk en IV med infusjonsposer. Jeg kunne ta Klara hjem. Vi gikk hver dag til klinikken og de gjorde flere tester. De snakket om nyresvikt, men fant ingen grunn. Klara blodverdier ble holdt bare av infusjoner men selv det hjalp ikke mye. Blodverdiene var verre. For dager, hun ble kraft matet, men hun mistet mer og mer vekt. Hun ble tatt med til ICU og vi var forberedt på å miste henne. Veterinærer sa at de ønsket å teste en siste ting. De sa det kunne være Addison's sykdom og ønsket å gjøre det ACTH test. Årsaken ble oppdaget. Klara hadde Addisons og behandling ble startet. Den neste dagen, Jeg kunne ta henne hjem.

Hun kom seg raskt og alt så ut til å være i orden. Men, hun var ikke så sterk som friske hunder. Det er derfor jeg har byttet fra Florinef til Percorten.

Ved hjelp av gruppen, vi jobbet for å finne Klara's beste dosen. Nå, hun veier 27 kg og mottar 0.40ml av Percorten hver 28 dager og 1mg av Prednisolon daglig. For meg, det er som et mirakel for å se hvordan hun nyter livet uten noen restriksjoner. Nå, nesten 2 år senere, Klara føles bedre enn noen gang. Bytte til Percorten var den beste beslutningen noensinne. Klaraismentallybalanced,munter, fet, og modig. Og etter langs dag på jobben(hun er min assistent trener, Jeg er en hund trener) hun fortsatt har energi igjen å spille glede fullt med sin bror og meg!

[/veksle]

 

[image source_type=”attachment_id” source_value=”2236″ caption=”Flip – Annet H.
Click image to enlarge” align=”center” lightbox=”true”]

[toggle title=” Flip, Engelsk Cocker Spaniel, Nederland, Diagnosed April of 2014″ iconColor=”RGBA(11,184,166,1)”]

Jeg er Annet og jeg bor i Nederland. Vi har 4 hunder, to engelske Cocker Spaniels, en Boomer og en belgisk Griffon. En av de cockers – han heter Flip og han er 4 år – har Addisons siden april 2014.

Han drakk tonn vann og var ikke hans spennende selv for et par uker. Så når hundene måtte ha sine årlige opptak, Jeg spurte om veterinæren kan sjekke hans totale bloodwork, fordi han var ikke godt. Når vi kom hjem, Flip forsvant under bordet og bodde der, han ikke engang komme ut for en godbit. Og det er noe som er helt IKKE Flip…. Etter noen timer veterinæren heter og sa at hans kalium var farlig høyt, og hans natrium meget lavt. Så han sa at jeg mistenker at han har Addisons sykdom. Etter å ha reist i ‘Addisons verden’ for nesten et år nå, Jeg vet at min veterinæren gjorde fantastiske ved å diagnostisere det dette tidlige! Han ønsket å bekrefte med ACTH test, men det viste seg at testen ikke var tilgjengelig i Holland på den tiden, ikke på en veterinær NOR hadde tatt en veterianarian skole! Så Flip var aldri definitivt diagnoser med ACTH test fordi det rett og slett ikke var mulig. Han fikk Fludrocortisone og hydrokortison, og etter en liten stund i ‘Addison Verden’ Jeg avvent ham ut av hydrokortison helt. Den nederlandske protokoll for Addison er ‘Fludrocortisone og høy dose av hydrokortison for resten av hundens liv’. Min veterinær sa OK å avvenne ham av hydro, men etterpå sa han til meg at han fryktet det, på grunn av denne protokollen. Addisons er selvfølgelig en sjelden sykdom, så det er hva han visste og aldri avhørt.

Men det gikk veldig bra så Flip bare hadde fludrokortison. Det eneste er at Flip ikke gjorde sitt beste på det, og vi endte opp med å justere sin dose nesten annenhver uke. flip veier 18 kg og han hadde 0.8175 mg fludro. Han hadde for mye glukokortikoider i sin medisinering, det var sikkert! Han har alltid vært en utgående hund, men dette var latterlig, klynking når han fikk litt spent (så ved å gå ut en tur, å få en godbit, får middag, tenker vi skulle ut etc), dårlig Flip…….
Heldigvis fant jeg en person som kunne gi Percorten (eller snarere den personen fant meg) og dette resulterte i en minneverdig arrangement på 5 januar 2015: Flip var den første hunden i Holland for å få en injeksjon av Percorten!

Han gjør stor på det, hans personlighet normalisering, håret blir rødt igjen (i stedet for å bli kniplinger og blonder) og den vokser igjen.

[/veksle]

 

[image source_type=”attachment_id” source_value=”2141″ caption=”Pepsi – Cindy M. EN.
On Pepsi’s 9th birthday, Jeg bestilte en dump lastebil full av sand fordi hun likte å grave.
Klikk på bildet for å forstørre” align=”center” lightbox =”ekte”]

[toggle title=” Pepsi, Schäfer, Indiana, USA, Diagnosed July of 2007″ iconColor=”RGBA(11,184,166,1)”]

Jeg elsker å skrive, men jeg sitter her å stirre på en tom skjerm, redd for at jeg ikke kan gjøre Pepsi historie rettferdighet. Jeg deler denne historien med alle dere i håp om at det vil hjelpe noen andre. Vi vedtok Pepsi da hun var i ferd 6 måneder gammel i desember 2003. Hun var en unik og fantastisk hund, men de er alle ikke i sin egen spesielle måte?

Pepsi hadde en stort sett normal valp-hette, men lider av flere sykdommer enn de fleste hunder gjør. Etter snudde hun tre, hun utviklet sår i hennes vulva. Etter flere turer til veterinæren, og deretter bytte veterinærer, og prøver noen flere alternativer, vi vurderer kirurgi for å rekonstruere hennes vulva. Men, hun begynte å gå nedoverbakke raskt. Hun var å miste vekt, risting, og mest av alt, Jeg visste bare at noe var galt. Vi dro til dyrlegen etter dyrlege hvor de alle avvist meg og sa at hun var "bare blir eldre og slo seg ned." På denne tiden jeg hadde henne hos dyrlegen kontoret hver uke i flere måneder. Vi prøvde å bytte veterinærer et par ganger. Hennes energi ble tappes raskt. Snart, hun kunne ikke engang gå ut av gården uten å måtte legge ned og ta pauser. Hun hadde problemer med å ha en tarm bevegelse. Jeg tok henne med til dyrlegen kontor igjen, hvor de diagnostisert henne med kolitt. Vi kom hjem, og hun kunne ikke komme seg ut av bilen.

Jeg visste at dette var det, så jeg kom akkurat tilbake i bilen og kjørte til Chicago - storbyen. Innenfor 10 minutter av oss inn i akuttsykehus i Chicago, hun ble foreløpig diagnostisert med Addisons sykdom, og jeg ble fortalt at hun sannsynligvis ikke ville ha gjort det en natt uten behandling. Hun bodde der 3 eller 4 dager mens de fikk henne væsker opp, og hennes styrke tilbake. Hun hadde en ACTH test gjort for å bekrefte hennes Addisons sykdom. Som lettet som jeg var å plukke henne opp fra sykehuset, Jeg ble også ødelagt å lære at hennes behandling ville koste nesten $400 en måned. Jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle ha råd til det, men vi skulle finne ut en måte.

Det var da jeg begynte å forske meg selv, og fant en K-9 Addisons gruppe som jeg skylder Pepsi liv til. De hjalp meg å forstå sykdommen, hvordan du skal tolke hennes tester, og få henne på rett dose av medisiner. Etter det, vi så aldri tilbake.

Foruten 1.4 ml Percorten-V hver 28 dager og 1 mg Prednisolon daglig, Pepsi tok også flere kosttilskudd. Hun endte opp med å leve 7 flere fantastiske år på de riktige doser av medisinene sine som, forresten, bare koste meg mindre enn $80.00 per måned. Pepsi levde å være 11 ½ år gammel, som er ganske stor for en 130 kilos hund. Pepsi døde av kreft dagen før Thanksgiving i 2014.

Å få en diagnose av Addisons sykdom kan være skummelt og skremmende, men Pepsi var bevis på at du kan leve et lykkelig meningsfylt liv med riktige medisiner. På grunn av Pepsi, alle som rørte henne lært så mye om livet og kjærligheten og vennskap. Hun vil bli dypt savnet.

 

[/veksle]

 

[image source_type=”attachment_id” source_value=”2206″ caption=”Valentino – Deanna L.
Klikk på bildet for å forstørre” align=”center” autoHeight=”ekte” lightbox =”ekte”]

[toggle title=” Valentino, Golden Collie Mix, Texas, USA, Diagnosed December of 2007″ iconColor=”RGBA(11,184,166,1)”]
Valentino kom inn i livet mitt i februar 2007 da han ble min foster etter en nær samtale på et høyt kill ly. Han var en halv time fra å bli avlivet. Han var en utmagret bortkommen mangler det meste av håret på sine sider (huden hans var en lys skinnende rosa!) og en stripe med blondt hår som en mohawk nedover ryggen, veier knapt £ 30 – Han er nå en sunn £ 55. Det tok 3 måneder for å gi ham helsen, og få vekt. Innen den tid, Jeg hadde blitt en fosterfeil, og Valentino var alle mine! Han sov mesteparten av de som først 3 måneder mellom måltider og gå potty før han syntes å ha gjenvunnet. Han begynte å få symptomer på slapphet, mangel på energi og manglende evne til å komme inn / ut av bilen for et par måneder, og mens han aldri mistet sin appetitt helt, han begynte å plukke på maten hans prøver å spise, Jeg visste at noe var galt, men vår dyrlege på den tiden (siste gang!) avvist hans oppførsel som “utagering”. Så kollapset han i desember 2007 og vår reise med Addisons sykdom begynte. Hans veterinæren kunne ikke “passer” Valentino i for en uke, og vi gikk til en venns veterinæren som klarte å passe oss i. Det er vanskelig å vite om hans AD kan ha vært voksing og avtagende før som han hadde vært så syk når jeg først fikk ham. Hans kollaps var den des 19, han tilbrakte 2 dager på spesialitet sykehus, og fra Dec 25, føltes godt nok til å prøve å stikke av med jule and som var drenering i kjøkkenvasken – heldigvis ble han nabbed en flagrante og anda overlevde å bli servert på julemiddag etter hensikten!

Valentino ble startet på Florinef / forsterket Fludrocortisone på .4mg (lavere enn anbefalt for hans vekt) og 2,5 mg Prednisolon i 12/07 – men hans elektrolytter var perfekt (!) i et år. Etter et år, hans elektrolytter gikk ut av kontroll, og han hadde ukentlige økninger i hans Florinef, før han kom til 2mg men hans elektrolytter var fortsatt ikke under kontroll.

Vi fant en veterinær 1.5 timer unna som var villig til å samarbeide med oss ​​og begynne Valentino på 1,8 ml, som ble ansett som den “lav dose” i 2009, standard dose var litt over 2 ml (Jeg husker jeg tenkte jeg ville ikke engang komme 2 doser ut av hvert hetteglass på en månedlig kostnad på ca $100 bare for Percorten-V!) I løpet av årene, vi sakte redusert med 10-20% gangen. Vi startet på 1,8 ml i 7/09 og fikk ikke engang til 1 ml til 9/10, .75ml i 6/11, .5ml i 10/13, nåværende .4ml i 9/14. Vi var alle mye mer konservativ tilbake da, og vi hadde ikke nok info på kommer til å senke dosene………bortsett fra gjennom erfaringer fra andre medlemmer av gruppen. Det var alt nytt territorium! Ved den lave dose studien hadde vært tilgjengelig i 2009, vi kunne ha startet på .95ml og fått til Valentino laveste effektive dose som mye raskere og sparte mye penger på Percorten-V og månedlige elektrolytter testing som en bonus. Jeg kan ikke si nok om forskjellen være på lavere doser har gjort i hvordan Valentino føles gjennom hele måneden med sine elektrolytter bor ganske nær til mid-range mellom dosene. Han tilbrakte år gjør “ok” – mopey, lethargic for 2 ukene etter hvert skudd, følelsen litt mer oppkvikket om en uke før hans neste skudd skyldtes, deretter følelsen lethargic igjen da han fikk en ny sjanse – men nå han gjør “stor” hele måneden på en mye lavere dose av Percorten-V! Sammen med den nyeste Percorten-V reduksjon, Jeg har også vært i stand til å redusere sin Prednison å .5mg – han hadde vært svever mellom .75mg i vinter til 1.25mg i sommer i år. Vi har også byttet til flytende Prednisolon som hans leverenzymer ble forhøyet, og han ble Shedding mye……….

PS – Valentino er vanskelige situasjon som en syk, uønsket bortkommen var inspirasjonen for min dype engasjement og involvering i dyrevelferdsspørsmål i San Antonio! Hvor mange hunder akkurat som Valentino har dødd fordi det var ingen til å gå opp for dem før den obligatoriske 72 hr bortkommen hold utløpt?

 

[/veksle]

 

[image source_type=”attachment_id” source_value=”1735″ align=”center” size=”large” width =”280″ height =”290″ caption=”Argus -Teri H.
Klikk på bildet for å forstørre” lightbox =”ekte”]

[toggle title=” Argus, Kladden, Colorado, USA, Diagnosed December of 2010″ iconColor=”RGBA(11,184,166,1)”]

Redningen hadde alle valpene kastreres før de blir tatt hjem. Argus ble kastrert på to måneder gammel, og vi tok ham med hjem senere samme dag. To dager senere var han iskald og skalv veldig hardt. Vi så hans innsnitt området for tegn på infeksjon og pakket ham inn i tepper for å forsøke å varme ham. Ettermiddagen vi tok ham inn til veterinæren som hadde gjort operasjonen (45 minutter unna). Veterinæren sa at han hadde en reaksjon på operasjonen og ville være fint. Han ga ham en sjanse, og ga meg noen piller for å gi for de neste dagene. Ved følgende morgen, han var mye bedre. Vi gikk for å se vår egen veterinær for den nye valpen sjekk. De umiddelbart tok bort pillene som vi fikk og sa en valp skal aldri gis disse. Jeg husker ikke hva pillene var, men skuddet var Dexamethasone og jeg tror nå det er det som trakk ham ut av hva som skjedde.

Han var en helt annen valp enn noe vi har hatt før ham. Han var mye mellower enn noen valp jeg noensinne hadde kjent. Ser tilbake, det er klart han viser tegn til hans Addisons fra dag én. Han vokset og dalte i nesten to år. I løpet av denne tiden, vi mistet sin "storebror,"Fostret to valper for et par uker hver, og deretter brakt en annen valp inn i vårt hjem. Desember 6, 2010, Argus slutte å spise. Hver dag kommet til et annet symptom (bakenden svakhet, skjelving, iskald, etc.). Veterinæren vår sa at det var bakterier i magen – han kommer over det - mate ham kokt ris (Ingen tester ble utført). Et par dager senere, vi gikk til en annen veterinær som sa hans organer er nedleggelse og han er døende – la ham gå!!!! Som jeg båret Argus, drapert over armene mine til den tredje veterinæren, Jeg trodde jeg ville aldri bringe ham hjem. Veterinæren ga ham væsker og kjørte en blodprøve, avføringsprøver, røntgen, det hele fungerer, og holdt ham der. Den kvelden hun ringte og sa, “Jeg mistenker noe som jeg ønsker å teste for i morgen.” Av den kvelden forklarte hun hele greia til meg. Han bodde på væsker og fikk sitt første skudd. Frem til dette punktet, mens min mann og jeg byttet på å sitte med ham, Han ga oss lite respons. Veterinæren ville ikke la ham gå hjem fordi han fortsatt ikke ville spise. Den følgende dagen, Jeg gikk inn og fortalte henne at jeg ønsket å ta ham hjem. Hun til slutt enige om jeg lovet å bringe ham inn hvis jeg ikke hadde fått ham til å spise i neste 12 timer. Når hun tok ham ut, han hoppet over oss og veterinæren sa, “Jepp, han trenger å gå hjem!” Så han sakte kom rundt for å spise og vi flyttet julefeiringen til min søsters hus og var rolig og forsiktig med alt vi gjorde. Nå er denne veterinæren fortalte meg å bringe ham i hver 28 dager for skuddet, gi ham hans Prednison hver dag, og han vil leve et normalt liv.

Argus er 60 lbs, og ble gitt 2 ml Percorten hvert 28 dager for ni måneder av veterinæren tech. Han fikk 5 mg Prednisolon for et par måneder. Det første jeg fant var informasjon om Prednisolon. Vi skulle gi det om natten, og jeg fant han bør få det i morgen, så vi endret som. Så leste jeg en artikkel om dosering og vi fikk det ned til 2,5 mg. Etter den åttende måneden så jeg at Argus 'liv var ikke normal. Han hadde ingen spunk. Han virket sløv. Han hadde mer av en tilværelse enn et liv! Det er da jeg endelig fant en internettgruppe. Blodprøver og elektrolytter - HVA? Ingenting av dette ble gjort. Det var tid for en ny sjanse, og jeg gikk inn for å snakke til veterinæren (som jeg ikke hadde sett på flere måneder). Hun hadde flyttet nordover til å åpne sin egen praksis. Jeg ba om å få snakke med en av de andre veterinærer. Veterinæren som eier anlegget fortalte meg disse testene er gjort en gang i året, og dosen av Percorten ville bare endres hvis hans vekt endret seg, og jeg kunne aldri gjøre det skutt meg selv. Han ville ikke høre på ett ord jeg sa heller ikke se på info jeg prøvde å presentere for ham. Hans holdning fortalte meg at jeg måtte få sterke og begynne å ta telefonsamtaler. Jeg telefon intervjuet flere veterinærer i løpet av de neste par dagene. De alle visste alt om Addisons. En veterinær endelig ringte meg og før jeg kunne spørre henne noe, spurte hun meg når elektrolytter (“Lytes”) ble sist testet. Da hun fortalte meg at vi trengte å gjøre det først for å se om han var klar for en ny sjanse, og hvis det trengs for å bli senket, Jeg visste at dette var veterinæren jeg trengte å prøve. Etter å få Lytes resultater veterinæren fortalte meg, "Vi har en lang ventetid, det er ikke rart han ikke har følt godt, han er veldig over medisinert. "Lite visste hun vet akkurat hvor lang ventetid! Vi testet sine Lytes en gang i uken i over tre måneder. Det var litt over 100 dager da hans K endelig kom opp til litt over mellomtoner. Hun startet ham på 0,5 ml på den tiden og for de neste månedene, det ble senket til vi nådde 0,3 ml. Etter flere måneder, vi trengte for å bringe den tilbake til 0.32ml. Det dose har jobbet bra i mange måneder nå. Denne veterinæren var stor med Percorten, men ikke egentlig tror Prednisolon bør senkes. Jeg spurte henne om hun ville la meg prøve, vel vitende om at jeg ville se ham tett, og hun ble enige. Han er nå å få 1mg daglig.

Og nå, her er vi, med medisiner optimalisert, på nesten 6 år, vi har valpen at han skal ha vært i første omgang!

 

[/veksle]

 

[image source_type=”attachment_id” source_value=”2148″ align=”center” caption=”Lexie – Lori H.
Klikk på bildet for å forstørre” lightbox =”ekte”]

[toggle title=” Lexie, Labrador Retriever Mix, Windsor, Canada, Diagnosed December of 2012″ iconColor=”RGBA(11,184,166,1)”]

Vi vedtok Lexie fra våre lokale ly i juli 2010. Hun ble anslått til å være om 4-5 måneder gammel på det tidspunktet. Min mann og jeg tok henne hjem på en “rettssaken” mens vår 2 døtre var borte på sommerleiren, som min mann har allergier og nødvendig for å se hvordan han ville reagere. Vel, Jeg visste det øyeblikket vi hadde Lexie i vår varetekt at hun ikke skulle tilbake til at ly – hubby ville bare må leve med sine allergier!!

Innen dager for å være med oss, Lexie hadde en episode av oppkast og diaré, og en panikk tur til dyrlegen hvor hun testet negativt for parvo og ble sendt hjem med beskjed om å holde tilbake mat for en dag, og deretter starte et tørt diett. Hun spratt tilbake bot, og over den neste 2 år vil gå på å ha sporadiske anfall av oppkast og diaré, men det så ikke ut til å være noe for alvorlig. Hun var glad og aktiv, og syntes å være mest sunt. I løpet av våren og sommeren 2012, Vi la merke til andre symptomer, inkludert goopy øyne, øreinfeksjoner, og hud og pels problemer. Hun begynte å slikke potene overdrevet, til det punktet av råhet. De mage problemer fortsatte og ble stadig verre. Hun utmattet lett med trening og ville sove i løpet av morgenen, ikke engang gidder å stå opp for å spise frokost. En lørdag i begynnelsen av desember, 2012, vi deltok på lokale jule parade og deretter gjort et besøk til hunden parken. Lexie bare lå der som andre hunder kom rundt og snuste på henne – så ulikt Lexie. Senere den kvelden, Jeg gjorde en etter arbeidstid besøk til veterinæren med henne, som hun skalv og luktet morsomt (som ammoniakk). Veterinæren undersøkte henne og fikk ikke se noe opplagt til bekymring, og sa til å komme tilbake neste dag for bloodwork hvis hun syntes å bli verre. Vel, den kvelden var fryktelig, med Lexie risting ved føttene mine som vi prøvde å sove. Tilbake til veterinær neste dag for bloodwork. Heldigvis, veterinæren min mistanke Addisons da hun så bloodwork. Ved dette tidspunktet, Lexie var veldig syk og ble innlagt på sykehus for væsker og ACTH test, som kom tilbake positivt.

Plukke Lexie opp for å bringe henne hjem var en utrolig, emosjonell tid, som hun løp bort til oss med en slik lykke, og det var ikke et tørt øye i dyreklinikken!! Ved dette tidspunktet, Jeg hadde funnet hjelp gjennom den elektroniske Addisons samfunnet og hadde en flott veterinær som var villig til å prøve noe nytt – Low Dose Percorten. I dag, Lexie er 70 lbs og tar 0.4 ml Percorten, sammen med sin daglige dose av Prednisolon.

Jeg tror at Lexie kom inn i mitt liv for en grunn. Bor på at ly ville ha betydd visse død for henne, Jeg er overbevist om, og vår familie er i stand til å gi henne med spesiell omsorg hun trenger. På grunn av hennes, Jeg har ny “venner” over hele verden. Jeg kan ærlig si at Lexie har aldri vært bedre – Addisons diagnose var på ingen måte en dødsdom, men i stedet var et nytt liv!!

 

[/veksle]

 

[image source_type=”attachment_id” source_value=”2188″ caption=”Dharma – Tammy R.
Klikk på bildet for å forstørre” align=”center” lightbox =”ekte”]

[toggle title=” Dharma, Shepherd Mix, Diagnosed July of 2013″ iconColor=”RGBA(11,184,166,1)”]

Jeg adopterte Dharma fra fylket ly da hun var 8 uker gamle. Hun var en av 7 valper, bor i fosterhjem. Jeg kalte henne for hennes tankefull natur; øynene hennes reflektert dypt vann. Jeg spøk ofte hun har en personlighet som bare en mor kunne elske; hun er bare så ... uh, Odd. Hun er det motsatte av alle ting stereotypisk hund. Da hun var 5 år, Jeg kom hjem fra jobb, på en onsdag, å finne 7 vomits, og 4 diarrheas. Jeg tok henne med til dyrlegen neste morgen. I løpet av det neste 3 uker(og noen hundre dollar), veterinæren min av 10+ år kjørte blodprøver og, slutt, sendte oss hjem med en diagnose av kreft (basert på "25 år med vetting"), en flaske med 20 mg prednison tabletter, og en sympatisk klapp på hodet. Jeg gikk for en andre mening. To uker og flere hundre dollar (mer) senere, vi landet på et sykehus fullt av spesialister. Etter jobb, på en onsdag kveld, they did a sonogram. Fortsatt ingen svar; som "ekspert" ville være i neste dag. Noen nevnte testing for Addisons (for en annen $250). The sonogram was $500+, og jeg innrømme, Jeg var på min arme råd, lurer på hvordan jeg kunne fortsette å betale for endeløs test med ingen svar. Jeg fortalte dem at jeg ville sove på det, og vente på videre tolkning av sonogram, den neste dagen.

Følgende morgen, ved 4:20 på morgenen, Jeg følte en merkelig følelse på halsen min. Det var Dharma pust, knapt. Hodet hennes var på skulderen min, og det tok meg litt for å innse at pusten hennes var svak og uberegnelig. Plutselig, Jeg innså kroppen hennes ble forvridd forferdelig, som en pretzel. Øynene hennes var helt blank. Jeg hoppet ut av sengen, kastet på klær, øses henne opp med et teppe, og løp til bilen. Jeg løp på tvers av byen, til stedet vi hadde vært kvelden før. Heldigvis, Jeg hadde skjedd å legge merke til de var en 24 time anlegget. Jeg gjorde 45 minutters tur i 25. Som jeg spurtet gjennom døren med Dharma i armene mine, hjertet hennes stoppet. Og det gjorde henne puste. Jeg ga henne til sentralbordet og sa, "Du kan hjelpe henne".

Nøds veterinær på vakt utført et mirakel, og brakt Dharma tilbake til livet, uten noen varige skader. Men vi visste fortsatt ikke hva som var galt med henne. ACTH testen ble utført, men resultatene ville ta 24 timer. De var ikke sikker på at hun ville vare så lenge. De gjorde utforskende kirurgi, basert på hva de så i sonogram. De mistenkte en blokkering. Alt de fant var unormalt små binyrene. Jeg vet ikke hvordan hun overlevde operasjonen. To mirakler i én dag.

Neste, vi ventet. Jeg ble fortalt at, hvis det ikke var Addisons, så var det nesten ingenting de kunne gjøre, som vi hadde allerede testet for, og kirurgisk søkte etter, alle bortsett fra de mest obskure.

Den neste dagen, da jeg fikk telefon om det var, faktisk, Addisons sykdom, Jeg gråt ukontrollerbare lykkelig tårer. I det øyeblikket, helheten av stress og angst av våre ildprøve skyllet over meg i en flom av lettelse. Det var endelig over. Vi endelig hadde et svar.

Jeg har siden reflektert over at hendelsesforløpet. Sinnsyk mengde penger det koster å komme til diagnose (la oss bare si det endelige tallet var mer enn jeg har brukt på min bil) er nok til å forårsake noen å reflektere. Min eneste beklagelse er det fryktelig lidelse som Dharma utholdt. Min eneste utfordringen er å tilgi den opprinnelige veterinær for å sende oss ned banen. Denne erfaringen lærte en mor til to voksne barn om en ny type kjærlighet. En som råder, selv om det ikke nødvendigvis trenger å.

 

[/veksle]

 

[image source_type=”attachment_id” source_value=”2261″ caption=”Gracie – Bobbie C.
Klikk på bildet for å forstørre” align=”center” lightbox =”ekte”]

[toggle title=” Gracie, English Mastiff, Rockford, IL, Diagnosed in 2007″ iconColor=”RGBA(11,184,166,1)”]

Gracie er en 10 år gammel 134 pound engelsk mastiff. Gracie ble misbrukt før hun var 6 måneder gamle. På den tiden da hun gikk til en kjærlig familie. dessverre, at livet endte alt for tidlig med den tragiske ulykken. Mannen og barnet hennes familie ble drept i en bilulykke. Gracie trøstet mor for neste 6 måneder. Moren hadde da å flytte og kunne ikke ta Gracie med henne. Dette smertet henne så mye. Hun så inn i en redning gruppe.

Foster mamma lovet henne at hun ville vente på den perfekte familie å adoptere Gracie. Gracie bodde i fosterhjem for mye lenger enn normalt.

Jeg hadde en mastiff som ble diagnostisert med Addisons på 7 måneder gamle. She was the runt of her litter and was on death’s door when I rescued her. Når vi fant ut at hun hadde Addisons, hun bodde til 4 ½ år gammel. hennes nyrer, which were never formed correctly finally gave out on her. She was my first mastiff and I fell in love with the breed despite the issues she had. Jeg bestemte meg for at jeg trengte å redde en annen.

Jeg fant Gracie på nettsiden til redning gruppe jeg hadde begynt å hjelpe med. Jeg var bare trukket til henne og hennes historie. Jeg snakket med henne foster mor i timevis om henne. Vi begge visste at hun skulle komme til henne for alltid med meg hjem. Hun var flere timer unna, så foster mor og jeg møtte halvveis.

Straks Gracie kom opp til meg og min datter, og hun lente seg på beinet mitt og satt på foten min. Lean er alt for en mastiff. Hvis de lene seg på deg de liker deg. It was love at first sight for me and my kids.
Spol frem til 7 måneder senere, Gracie krasjet og kunne ikke komme opp min trappene. Min sønn bar henne opp og inn i bilen og vi stresset henne til min fantastiske veterinær. Jeg vil aldri glemme den dagen. Gracie var på IV og i en kennel med meg sittende på gulvet ved siden av henne. My vet walked in and sat on an empty kennel. He told me that he was going to do the test for Addison’s or that she could have some type of cancer.

Neste dag alle fire av mine veterinærer kom inn i rommet, og fortalte meg at hun faktisk hadde Addisons. En av dem sa han oppholdt opp halve natten på jakt etter mastiffer med AD, og ​​det bare ikke var for mange (på den tiden kunne han finner ingen). De fortalte meg at de var lei meg for at jeg nå hadde min andre Addison Mastiff.

Jeg fortalte dem at jeg var glad for at det var faktisk Addisons. Jeg visste allerede Addisons var håndterlig og en hund kan leve et fullverdig og normalt liv med det. Jeg hadde noen meds igjen fra min første jente. Min første jenta tok .8 mg Florinef 2 ganger om dagen. Vi startet Gracie på at dosen og fortsatte å spille med det i løpet av neste år. Hun til slutt endte opp på 1.5 mg Florinef 2 ganger per dag. Hun har vært på at dosen for 7 år nå.

Ingen kan fortelle meg at denne jenta ikke var ment å komme å bo hos meg. Foster mor hadde slått ned andre potensielle adopters grunn av et løfte hun har gjort til Gracie eier tidligere eieren for å finne den perfekte familien.

Når Gracie var 4 hun liksom kom ut av hagen min ved å gå under gjerdet mitt. Jeg hadde aldri trodd en 134 pund hunden ville gå under gjerdet mitt, men hun gjorde. Hun ble påkjørt av en bil og Animal kontroll måtte få henne av pol hals kjede fordi hun var å være aggressiv. Min nabo så dyr kontroll med henne og fortalte dem at hun bodde sammen med meg. De banket på døren på søndag. De hadde sin gode side vendt mot meg slik at jeg ikke visste at hun ble påkjørt. Så snudde de henne, og hun hadde en dyp flenge i brystet. Min bil var i butikken, og jeg hadde ingen måte å få henne til ER dyrlege. Dyr kontroll kjørte meg.

Jeg gikk kjører i døren skrek at hun hadde Addisons.

Veterinæren på vakt var mannen til en av mine veterinærer som brydde seg for Gracie. Gracie var på dødens dører; hun gikk grå og slapp. De doseres henne med høye mengder av prednison og plassert i en kiste tube. Hun hadde luft rundt lungene hennes. Siden ER veterinæren kunne snakke med mine veterinærer den kvelden, planen var å Gracie til veterinæren min i AM for kirurgi. ER veterinæren var bare ikke komfortabel å jobbe på en hund med Addisons.

Den neste dagen min fantastiske, fantastiske veterinærer ventet til sin lunsj time å gjøre henne kirurgi så alt fire av dem kan være der og overvåke henne. Hennes sternum ble ødelagt og de kunne ikke gjøre noe med det. De var i stand til å lukke såret og holde henne trygg. Hun utvinnes fra at.

Jeg fikset alle mine gjerder likevel, fra den dagen hun er veldig redd for biler på veiene.

Om et år etter at, Gracie started to gain lots of weight. My wonderful vets (har jeg nevnt hvor mye jeg elsker mine veterinærer) gjorde en skjoldbrusk test og sikker nok hun hadde lav skjoldbrusk. Vekten kom av så snart hun ble satt på meds, og hun var tilbake til henne lykkelig sunn selvtillit.

I 2011, tragedien rammet min husholdning. Mine barns far ble drept i en bilulykke. Gracie is the kind of dog who reads people so well. She comforted me and my children the same way she did with her first owner.
Gracie fortsetter å være ved vår side når vi føler ned. Igjen, ingen kan fortelle meg at denne jenta ikke var ment å være i våre liv.

About a year ago Gracie developed acute onset glaucoma and went blind in her left eye. My vets were able to shrink her eye so she would no longer be in pain. Hun kunne miste sin andre øyet når som helst, Men så langt dråpene jeg satt i hennes godt øye jobber.

Gracie har også kroniske subkutane cyster over hele kroppen. Hun har to som holder spratt og bli smittet. Hun tar nå antibiotika hvert 30 dager for 10 dager og som fungerer godt. På grunn av hennes alder og hennes Addisons, veterinærer, og jeg har valgt å ikke fjerne cyster.

Gjennom alt dette, Gracie har alltid vært en fighter og en mester. Ingenting får henne ned. Mine veterinærer fortsetter å bli overrasket av hennes.

Gracie slått 10 på februar. 5, 2015.

Ingen trodde hun skulle leve så lenge. Hun er fortsatt en glad jente, får rundt stor og er kjærligheten i mitt liv. Hun er virkelig mitt hjerte hund.

Dette er mer enn en historie om en hund med Addisons; Dette er en historie om en hund som ble satt på denne jorden for å trøste henne familier om gode og veldig dårlige tider.

Addisons er bare en del av historien hennes, men det viser også at en hund med AD kan leve livet til fulle og få gjennom tøffe tider også.

 

[/veksle]

 

[image source_type=”attachment_id” source_value=”2243″ caption=”Kindle - Fiona H.
Klikk på bildet for å forstørre” align=”center” lightbox =”ekte”]

[toggle title=” Kindle, belgiske Shepherd (Tervueren), New Zealand, Diagnosed in 2011″ iconColor=”RGBA(11,184,166,1)”]
Kindle er en grå belgiske Shepherd (Tervueren) født i 2007. Hun var alltid (etterpåklokskap er en fantastisk ting) en masete valp med mat, men ellers er normalt for de første årene av sitt liv, og utmerket seg både i rasen utstillingsringen og i hennes første agility konkurranser.

I august 2011, hun begynte å dukke opp litt sløv - virket fint ellers, men bare ikke ha henne normal kjøring på trening og var bare litt rolig. En uke senere, hun kastet opp en hel kylling halsen som hun hadde fått til middag 2 netter før så av til veterinæren vi gikk. Ved dette stadiet hennes kullsøster hadde akkurat blitt diagnostisert som Typisk Addisons så jeg gjorde veterinæren klar, men som hennes natrium og kalium målingene var normale, veterinæren avvist denne muligheten. Han gjorde plukke opp et problem med hjertet hennes, så vi hadde en full hjerte test gjort som viste noen uregelmessigheter i rytmen. Vi ble henvist til Veterinærtreningsanlegg som lyttet til vår historie og den første de gjorde var å kjøre en ACTH-test og bingo vi hadde vårt svar. Kindle hadde Atypisk Addisons.

For den neste 18 måneder, hun ble opprettholdt på Prednison alene og fikk henne kjøre tilbake, fortsatte å konkurrere i agility og var veldig bra faktisk. Vi hadde flyttet byer og virkelig falt på beina med å finne en relativt ung veterinær som hadde vært veldig involvert med noen Addison saker under sitt første par årene i praksis.

I desember 2012, we were out of town at a show and she just didn’t seem “right” on the Saturday morning. Vi pisket henne med til dyrlegen som gjorde Bloods og fortalte meg at hun var i full nyresvikt og vil trolig ikke vare hele natten. Men, en titt på hennes natrium og kalium nivåene fortalte meg at hun var i en Addison-krise og jeg overbevist veterinæren at dette var hva som foregikk. Det er ofte vanskelig å komme seg ut av byen veterinærer til å lytte til deg som han ikke visste hennes historie og også skjedde ikke å vite noe om Addisons enten. Han var stor, derimot, og gikk sammen med den gale kvinnen som insisterte han skrive et manus for Florinef som jeg tok fra den lokale apotek. Han så opp startdoser og hun bodde på klinikken natten. I will always be grateful that he listened and tried for me as the prospect of driving around a strange city on a Saturday afternoon trying to find someone who knew about Addison’s really did not appeal.

He rang first thing in the morning to say that she was bouncing around the cage, had ripped out her drip line and was generally being a pain in the butt. He could not get over the difference to the very sick dog who had arrived the previous afternoon. They ended up keeping her in for 48 timer, at the end of which I think they were well pleased to get rid of her 🙂 . Hun ble “hjelpe” i kenneler og får kos fra alle.

Som flest, Jeg har lært mye om sykdommen i årene siden hennes diagnose. Hun er nå en lykkelig, sunn, energisk, nesten 8 åring som skriker rundt som en valp med absolutt ingen bivirkninger i det hele tatt. Hun er den største gannet rundt mat og vil spise noe - vi har nå til å være forsiktig hun ikke får overvekt - hva en forskjell!

Hun trakk seg tilbake fra agility på 7 år bare fordi hun hadde brukket beinet som 2 år gammel (hun virkelig har vært min problembarn) og jeg ville ha henne til å stoppe før det forårsaket et problem for henne senere.

Hennes medisiner er bare en del av vår hverdag, og du vil aldri vite at hun har sykdommen. Hennes Florinef dose er ganske høy, men det er hva det er, og hun er fin på det. De der ute å fremme informasjon og hjelp til personer med Addisons hunder er fantastisk. Takk alle sammen!

 

[/veksle]

 

[image source_type=”attachment_id” source_value=”2739″ align=”center” size=”large” width =”280″ height =”290″ caption=”Skye - Denise S.
Klikk på bildet for å forstørre” lightbox =”ekte”]

[toggle title=” Skye, Tervueren, Sverige, Diagnosed January of 2016″ iconColor=”RGBA(11,184,166,1)”]

Skye is a beautiful Tervueren who shares her life with Denise Strom in Sweden. To save you some “googling”, en Tervueren (alternativ staving Tervuren) er en belgisk Shepherd, named after a village in Belgium. Skye now weighs 24kg (53 lb) og er 6 år. She was diagnosed with Typical Addison’s just one year ago early in 2016 at the age of 5. She was treated with Florinef initially and managed very well although her sodium levels were always on the low side.

Så i hele oktober & november 2016 she suffered numerous bouts of bloody diarrhea. Increased doses of Florinef, opp til 0,8 mg daglig, and extra prednisone failed to prevent recurrences. Denise joined CARE in November and presented Skye’s symptoms while asking for advice. She credits Merrie Gahr Spiekerman who asked if Skye had been checked for pancreatitis. Denise was pondering this possibility when Skye got diarrhea again and this time she could not stand up. Skye was rushed to the Emergency Clinic where they performed a “quick test” which was positive & pancreatitis was later confirmed by the specific cPLI test. Luckily, it was a mild attack. Skye received pain relief, en økning i prednison, og viktigst, maten hennes ble endret til en fettfattig diett.

Denise waited two months before reporting on Skye’s progress to make sure that all went well. Since the change in diet almost 2 måneder før, Skye har vært sunn og stabil på Florinef 0.6mg og 5 mg hydrokortison, og hennes elektrolytter er stor. Denise’s vet is reluctant to reduce the hydrocortisone at this time since Skye has been doing so well.

Skye had never had bloody diarrhea before she got Addison’s so this was one symptom that stood out. Denise wanted to tell Skye’s story because she suspects that Skye is not the only dog with increased susceptibility to bloody diarrhea and/or pancreatitis following an Addison’s diagnosis. Selvfølgelig, dette kan ikke være aktuelt for andre, og den har faktisk ikke presentert som en svært sannsynlig problem blant de mange canine medlemmer i CARE, men det er verdt å huske på.

[image source_type=”attachment_id” source_value=”2740″ caption=”Skye - Denise S.
Klikk på bildet for å forstørre” align=”center” lightbox =”ekte”]

Denise sender hennes oppriktige takk til medlemmene av CARE, in particular to Merrie. She notes that the Florinef information in CARE’s files does make reference to avoiding fatty foods, noe hun ikke var klar over før.

[/veksle]

 

[image source_type=”attachment_id” source_value=”2741″ align=”center” size=”large” width =”280″ height =”290″ caption=”Daisy - Amanda H.
Klikk på bildet for å forstørre” lightbox =”ekte”]

[toggle title=” Daisy, Jack Russell Schnauzer Mix, Beaufort, SC, USA, Diagnosed June of 2014″ iconColor=”RGBA(11,184,166,1)”]

Daisy er en Jack Russell schnauzer blanding som deler sitt liv med Amanda Hutcheson & her husband Justin. She currently weighs 14.8 lb og behandles med 0,2 ml av Percorten hver 28 dager. Daisy is roughly 8-10 år gammel, hun absolutt ikke kommer med en fødselsattest!

Daisy was picked up from an older couple in Texas who was coming to visit family in Beaufort SC where Amanda lives. They listed her in many online “dogs available” groups with no success. Amanda heard of her and immediately took her in, med håret helt matt og i utgangspunktet ser & smelling very gross. Daisy was shaved down, dus, and got a clean bill of health from the vet. She had found her forever family!

To år senere, i mars 2014, Daisy got run over by a golf cart driven by Amanda. About a month later, Daisy humør begynte å endre, hennes redusert appetitt, and she was dehydrated. A visit to the vet for a steroid shot and some IV fluids seemed to perk her up & hun var tilbake til sitt normale selv.

En annen måned gikk, og de samme tingene skjedde igjen, so back she went to the vet. This time they did bloodwork along with the usual steroid shot & IV fluids. The vet’s conclusion was that everything was perfect.

en annen måned, and now it’s June. Daisy crashed – hind leg weakness, dehydrering, ingen appetitt, ikke drikker, basically doing nothing. The vet who was contacted told Amanda to bring her in the next morning. Amanda slept in the bathtub with Daisy that night & got her to the vet early the next day. Daisy was barely alive. The team sprang into action to save her and she stayed at the clinic for over a week, fighting to stay alive. The vet suspected it was either Kidney Failure, Kreft, or Addison’s. Thousands of dollars and about a week later, Addisons ble bekreftet med ACTH stim test juni 23, 2014.

Daisy kom hjem veier kun 4.3 lb. and she was initially treated with Florinef. Amanda joined CARE early in July 2014. After her diagnosis, Daisy hadde 3 more Addisonian crises throughout the remainder of 2014. Desember 3, hun ble byttet til Percorten & daglig Prednison og hun har holdt seg stabil siden.

Daisy fortsetter å imponere alle hun møter & loves them all. Florinef is a great option for dogs with Addison’s if their bodies can absorb it & they are on the correct dose. Daisy’s body just couldn’t metabolize it properly.

It’s been an amazing journey over the last two years with everyone that we’ve met in CARE. We are so very thankful that we still have Daisy with us and cannot thank this group enough for the knowledge & understanding everyone has. You all are a blessing and we are glad you all are a part of our lives.

En ekstra notat fra CARE er at på grunn av hennes erfaring med Daisy, Amanda valgte å bli en veterinær tekniker & has only one year left in her studies. Congratulations Amanda, og takk Daisy.

 

[/veksle]

 

[image source_type=”attachment_id” source_value=”2234″ height =”276″ caption=”Lucydog – Jennah W.
Klikk på bildet for å forstørre” align=”center” lightbox =”ekte”]

[toggle title=” Lucydog, Hund, Diagnosed April of 2013″ iconColor=”RGBA(11,184,166,1)”]

Vi la merke til at Lucydog syntes å ha en blære infeksjon. Jeg tok henne med til legen på min fredag ​​off. Det ble bekreftet at hun hadde en UTI og også en øreinfeksjon. De trakk blod, men ventet med å sende den på min forespørsel siden det ville være en annen $200. De var bekymret for at hun ikke hadde vært å spise, men skjønte det kan ha vært fordi hun bare ikke føle seg bra.

Hun fikk antibiotika og virket litt bedre, men likevel var ikke spise. Hun hadde skjelving / risting, men hun har en tendens til å gjøre det mye når syk eller stresset. Jeg begynte å bli bekymret når hun ikke engang ville spise et margbein, skjønt. Da vi var begge på jobb onsdag. Da jeg kom hjem, Jeg gikk inn for å la henne ut av hennes kennel å gå potty ... og hun ikke kunne stå opp. Kunne ikke engang få potene til å samarbeide for å få dem flatt på bakken. Jeg freaked og umiddelbart gikk og fikk telefonen, heter Will og sa "Lucy kan ikke gå." Jeg ringte da veterinæren, som heldigvis ikke hadde lukket ennå (de ville i 15 minutter) og de fortalte meg å bringe henne ASAP.
Will kom hjem en og en halv time senere eller så, og de hadde vært i stand til å stabilisere sitt. De trodde det kunne være Addisons sykdom, som var heldigvis behandles. Den presenterer hos unge hunder, er mer vanlig hos kvinner, og hadde mange symptomer til felles. Vil fortsatt trodde det kanskje bare vært alvorlig dehydrering. Etter 2 skumle netter med henne i doggie sykehus fordi hun fortsatt ikke var sterk nok til å gå, de blodprøveresultater bekreftet Addisons sykdom. Den UTI og ørebetennelse presset kroppen hennes inn i en krise, og hun var sannsynligvis nær døden (hva om jeg hadde blitt sittende fast på jobb for 45 minutter lenger den dagen? omg). Heldigvis, det er mulig å behandle med en månedlig injeksjon, en hun trenger for resten av hennes liv. Men at livet vil være langt og lykkelig.

Så, vi har fortsatt en Lucy-livstid å regulere hennes sykdom. Men jeg er glad for å rapportere at mens jeg skriver dette, Lucy er høyt chomping et kuskinn bein som jeg kjøpte henne i buret hennes rett bak meg. Og annet enn en barbert labb der hun hadde en IV og super-hyppig peeing på grunn av hennes utvinning meds, hun er ganske mye tilbake til den samme ol 'Lucydog. Og vi elsker det. Jeg er veldig takknemlig for at veterinæren vår ga henne en rask og riktig diagnose og fikk henne tilbake på hennes føtter (bokstavelig) raskt.

[/veksle]